mandag 5. februar 2018

Intervju med Jurij Dmitriev

Dypdykk
I fjor skrev jeg et innlegg om Sandarmokh og Jurij Dmitriev. Forrige helg ble 62-årige Dmitriev løslatt fra varetekt. Jurij Dmitriev er leder av menneskerettighetsorganisasjonen Memorials karelske avdeling. Han er siktet for å ha produsert pornografiske bilder av dattera si. Ifølge advokaten er løslatelsen et tegn på at aktoratet har svake beviser i saken. Jurij Dmitriev har i årevis avdekket forbrytelser begått av sovjetiske myndigheter mot russere og mennesker av andre nasjonaliteter under den store terroren på 30-tallet. Under kan du lese 7X7s intervju med forskeren.

Jurij Dmitriev. Foto: Sergej Markelov

«Nå vet jeg hvordan de hadde det – de som satt i dette fengselet i 1937»

Anna Jarovaja, 27. januar 2018

Jurij Dmitriev skulle egentlig settes fri fra varetektsfengselet i Petrozavodsk den 28. januar. Men han kom hjem tidlig om morgenen den 27. januar, til overraskelse for alle. 7X7s reporter Anna Jarovaja dro umiddelbart på besøk til ham for å få vite mer om løslatelsen og om framtidsplanene.



Den siste tiden har jeg fått en slags høy prioritet
       
 La oss begynne med i dag. Du skulle ikke løslates i dag.

Hvorfor det?

 Alle ventet at det skulle skje i morra.

 Vel, du forstår bare ikke hvordan fengselstjenesten fungerer. Hvis en løslatelse skal skje i helga, så slipper de deg fri litt i god tid. Det er ingen som blir løslatt på søndager. Jeg fikk i alle fall vite i går at jeg skulle løslates i dag. Selv om de sa at det skulle skje mellom klokka 9 og 11.

 Men var det bare du som visste om det?

 Ja. Jeg ba selvfølgelig fengselssjefen om å få ringe hjem og gi beskjed. Men så var det visst ikke teknisk mulig å skaffe meg en telefon. Og så plutselig i dag: Jeg ble vekket klokka 6, kl. 6:05 fikk jeg grøt, og etter tre minutter – « ta tingene dine og gå til utgangen». Ja sa til dem: «Hva for noen ting? Jeg har ikke rukket å spise frokost enda». «Men du fikk beskjed om at du skal løslates i dag?» «Ja, men mellom klokka 9 og 11». «Nei, det må skje nå. Få opp farta. Skynd deg, skynd deg». Og fem på sju hadde de allerede kastet meg ut.

 Var et en høytidelig avskjed?

 Ja. Fengselssjefen geleidet meg personlig. Det var andre der også, som ikke skulle ha vært på jobb i dag. Den siste tiden har jeg fått en slags høy prioritet. Fra Moskva kom det også noen i oberstuniformer. Flyet kunne dessverre ikke lande i Petrozavodsk på grunn av været. Så vi kjørte innom Pulkovo (flyplassen i St. Petersburg). Så i Sankt Petersburg kom obersten bort og stod selv sammen med konvoien og ventet til vi dro.

Hvordan kom du deg hjem?

Jeg prøvde å spørre forbipasserende om å låne telefonen. Men nærheten til fengselet skremte dem visst, eller kanskje det var utseende mitt. Uansett var det ingen som ville betro meg telefonen sin. Så jeg tok en taxi og kjørte til Katja.

 Fortell hva som har skjedd i løpet av dette året. Hva har du drevet med? Katja fortalte at det var en lidelse for deg ikke å kunne jobbe, og at de bare visste en kanal på TV, ikke en særlig intellektuell en.

La meg si det sånn: Jeg kastet ikke bort tida. Jeg mistet ikke motet heller. Hvis du havner i en umulig situasjon, en vanskelig en som du ikke kan gjøre noe med, så må du endre hvordan du forholder deg til den. Det var det jeg gjorde. Jeg hadde ikke tid til å lide noe særlig. Selvsagt er det ikke mulig å se på Kanal 1 hele dagen, så jeg måtte komme til en enighet med cellekameratene mine, og de mest odiøse programmene så vi ikke på, vi slo bare av TV’en.

Hva har du drevet med?

For det første vet jeg mye om dette fengselet. Jeg kjenner til skjebnene til mange mennesker som var i dette fengselet i 1937 – 1938. Jeg kjenner til mennesker som gikk i disse gangene, satt i disse cellene, blant annet den samme som jeg selv satt i. Nå vet jeg hvordan de hadde det den gangen, hvordan det var å sitte der, hvordan de hadde det inni seg, hva de gikk gjennom. De ble jo også kastet i fengsel på falske anklager, falske siktelser. De ble også bakvasket, revet bort fra familien, kalt folkefiender, spioner, kontrarevolusjonære osv. Nå forstår jeg hva de tenkte på når de så opp i det taket eller ned i gulvet, eller når de gikk rundt i gangene. Hvordan de drømte om å få se sine kjære og nære… Hvor krenkende det var å bli regnet som en fiende. Jeg skal ikke si noe sikkert, men det er fullt mulig at, om det ikke blir en egen bok, at jeg i alle fall kan skrive et kapittel om dem som har vært gjennom dette fengselet. 


Sandarmokh 059
Jurij Dmitriev på Sandarmokh i 2013
By Visem (Own work) [CC BY-SA 3.0]
via Wikimedia Commons


De menneskene som kommer hit, det er Russlands samvittighet

Hvordan fikk du ellers informasjon om det som skjer, utenom via TV? Bestilte du aviser? Tok Katja med noe, eller Viktor Mikhailovitsj (advokaten)?

Katja hadde med noeog Viktor Mikhailovitsj hadde med noeMen informasjonen til  Viktor Mikhailovitsj var veldig dosert ut (ler).

 Men du følte støtten du fikk i retten? For første gang i Petrozavodsk byretts historie var det applaus, og alle de som møtte deg i ganga. Rettsbetjentene spurte: «Hva er det som skjer, har det dukket opp en artist? Hvorfor klapper alle?» Hvordan opplevde du alt dette?

 Det var en mektig støtte. Det var virkelig veldig rørende og ga meg et slags håp om at de ikke kan trampe deg ned, uansett hvor mye de ønsker det. Så takk til alle som kom. Det var jo ikke bare ett rettsmøte, men nesten 30. Du sitter nede i retten og venter på at de skal føre deg opp, rettsbetjentene snakker seg imellom, «igjen applaus og kameraer». Jeg sa til dem: «Det stemmer, gutter. Dere får gre håret, rette på slipset og pusse skoene så de glitrer».

Hver gang så vi at det var nye rettsbetjenter. Forberedte de seg på noe?

De har sine instruksjoner. Er det en eller annen småkriminell, kommer det kanskje et par venner. Men her var gangen full av mennesker. De forstår ikke hva som skjerOg dessuten klapper deHvorfor venter de på oss, når vi kommer med en sånn vampyr i håndjern (ler)?

En skummel sak…

En skummel sak… Etterpå sa jeg til dem, da de spurte hvorfor folk klappet: «Gutter, de som kommer hit, det er Russlands samvittighet. De har beseiret sin egen redsel, og kommet hit for å støtte meg». En eller annen begynner da å tenke seg om, men mange av dem skjønner ikke.

Hva er de vanskeligste øyeblikkene du husker etter 1. juni, da rettsaken begynte? Hva var den tyngste perioden?

Den tyngste perioden var nok da jeg snakket med etterforskeren. Det var allerede før rettssaken. Retten er en instans som skal sette seg inn det han har skrevet og som er sagt. Det er advokaten som har stått for brorparten av framgangen i retten.  Det er han som har gjort alt riktig, vi har hatt kontakt hele tida, han holdt meg borte fra å opptre og snakke stygt (under rettsmøtene).

Da du ble sendt til Serbskij (psykiatrisk senter i Moskva), var det ingen som forventet at det ville avsluttes så fort.

Jeg tror at appellene fra offentligheten har spilt en rolle. For det har ikke vært noen direkte appell til presidenten. De har ikke bedt om at jeg skal frikjennes, men om at saken i det minste behandles etter loven, og at de ikke bare kan gjøre som de vil.  Men det er likevel åpenbart at noen har gitt et signal. Fordi det skjedde så raskt: Jeg ble flydd til Moskva og tilbake igjen. Og i dag ble jeg sluppet ut i mørket før hanen galte.

 På Serbskij var det bedre forhold enn i fengselet, forstår jeg?

Ja, det var nesten som et kursted.

Du fikk også oftere pakker?

Hver eneste dag. Jeg førte en liten liste hvor jeg noterte alt. I tillegg til mat fikk jeg tilsendt fotografier, bøker, hver eneste dag var det et eller annet. Papirosser eller andre ting. Så jeg var ikke glemt.  

 Hva var den mest uvanlige pakken du fikk?

Den mest uvanlige pakken? Da jeg endelig fikk en pakke med Belomor. Jeg hadde savnet detI 40 år har jeg røykt Belomor, men jeg var tvunget til å røyke sigaretter. Etterpå delte jeg ut hele forrådet mitt av sigaretter til de stakkars kameratene


Navnene til 125 000 mennesker som ble tvangsflyttet skal gjenreises

Hva skal du nå drive med? Da du var i fengsel, kom to av bøkene dine ut. Hva nå – blir det ei ny bok? Et nytt tema?

Dessverre var det ikke mye som gjenstod før arresten, kanskje en halv måned eller litt mer, for å avslutte jobben som har vart i ti år. Det er boka om tvangsflyttingene i Karelen. Jeg har bare noen kapitler igjen. Nå skal jeg forsøke å gjenoppta arbeidet og avslutte boka. Jeg skal ta meg av barnebarna og skrive bøker, altså fortsette med det jeg gjorde før.

Bøker altså...

      Dette er det jeg vet: Jeg må rekke å skrive ferdig boka fordi jeg må gjenreise 126 000 flere navn (etter tvangsflyttingene) som lenge har vært helt glemt av alle. Når jeg sier alle, mener jeg folk i statsapparatet. Eiendommene deres ble ekspropriert, de ble dekulakisert og brakt hit. Halvparten av dem, eller flere, døde av utmattelse, og ble gravlagt i gravlunder i skogene. Deres etterkommere har blitt her. Omtrent 25 % av dagens befolkning i Karelen er deres etterkommere.  Jeg har lyst å gi dem informasjon om deres bestemødre, oldermødre og olderfedre. Hvor de ble født, hvor de hadde røttene sine, hva de hadde sitt hjemsted. Fortelle hvordan disse menneskene ble ført hit, og hvem som stod for dekulakiseringen. Hva skjedde med dem her, hvor døde de, og hvor ligger de gravlagt. Det er viktig for meg at slike gravsteder som Krasnyj Bor og Sandarmokh – her i Karelen har vi dessverre flere enn 30 slike, og uansett hvor mye jeg og mine venner ønsker det – vi har rett og slett ikke ressurser og ikke tid til å stelle disse gravstedene. Altså har jeg lyst til å forene disse slektningene og la dem få vite dette, så vil de kanskje komme og sette noe på disse gravstedene. 


«I dag ble jeg mildt sagt sparket ut av fengsel, like før klokka sju om morgenen, uten penger, uten kontakt med noen, jeg fikk ikke ringe hjem. Men så greide jeg å komme meg til Katjusjka (dattera Jekaterina Klodt). Og så ordnet resten seg. Dere skal ha stor takk for støtten. Jeg vet at det ville ha vært veldig vanskelig for meg og familien min å vinne mot dette systemet. Vi har enda ikke vunnet, men vi har tatt det første store skrittet. Takk for at dere hadde troen. Vel, hva gjør vi nå? Været pleier å endre seg. Jeg håper at vi kommer til å få normalt vær i landet vårt, slik at vi ikke trenger å gjemme oss under paraplyer. Slik at vi ikke blir bortgjemt under ulike tak, for å si det sånn. Slik at vi kan omgås på en normal måte. Jeg prøver å svare alle som har skrevet brev til meg. Så snart jeg har fått gode nok muligheter for kontakt, så kommer jeg definitivt til å henvende meg til hver og en, skrive til hver og en.  Jeg er ved godt mot nå». 

Fra 7X7s YouTube-kanal

Les mer:


Ingen kommentarer: